Vi kalte det ikke "pimping". Det ble bare sånn

SKJERMPYNT: Indianerhodet ga ekstra mot og gjorde at man syklet litt fortere enn små hjul og bremser egentlig hadde lyst til.

Før vi fikk bil, skjegg og ansvar, hadde vi sykkel. Og før noen snakket om originalstand, matching numbers og riktige skruer, pimpet vi den til det ugjenkjennelige. Lys, horn, revehale og sprengtråd – alt var lov. Og ja: Vi gjør det egentlig fortsatt.

Det begynner alltid på samme måte. En voksen mann finner plutselig en barne- eller ungdomssykkel fra 1960- eller 70-tallet. Kanskje en DBS Tomahawk. Kanskje en Vello Apache. Kanskje en Crossmaster med Sportshift, speedway-styre og mer krom enn sunn fornuft. Han sier stille til seg selv: «Denne skal bli helt original.» Det er da det går galt.

PIMP: Det har vært mye "pimp" å velge i oppgjennom årene. Og det er det fremdeles.

For sannheten er at vi aldri lot syklene være i fred den gangen heller. På 60- og 70-tallet var sykkelen ikke et fremkomstmiddel. Den var identitet. Den var personlighet. Den var et rullende kunstprosjekt, finansiert av ukepenger, bursdagspenger og kreative løsninger vi helst ikke fortalte foreldrene om.

Ta Tomahawk’en med indianerhodet på framskjermen. Det var ikke pynt. Det var en erklæring. Dette var ikke en vanlig sykkel. Dette var et kjøretøy for lek og moro, snarveier og imaginære farer. Indianerhodet ga ekstra mot og gjorde at man syklet litt fortere enn små hjul og bremser egentlig hadde lyst til.

Og så var det lyset. Å, lyset. Én lykt var for amatører. Ekstra frontlys. Ekstra baklys. Gjerne blinklys, selv om ingen helt visste hvordan de egentlig skulle brukes. Dynamo som snurret rundt, småhylte og tidvis fungerte. Batterier som var tomme før du rakk enden av gata. Fullstendig irrelevant. Det handlet om uttrykk.

MARKERINGSLYS: Skvettlapper, markeringslys og klistremerker. Det var liksom ingen grenser for hva man utstyrte sykkelen med.

BLINKLYS: Hadde du en gavmild mamma eller pappa, så var blinklys innenfor rekkevidda.

Reflekser? Overalt. Kattøyne i alle små hull, på pedalene, på skjermer – helst så mange at sykkelen så ut som den kunne kommunisere med flytrafikken. Og klistremerker! Fabrikkmerker, butikkmerker, hjemmelagde merker, helt meningsløse merker. De satt på ramma, på skjermer, på kjedekassa – ofte lag på lag, som årringer i en trestamme.

I eikene hang det sprengtråd. Masse sprengtråd. Viklet så sirlig som bare en tøff guttunge kunne klare. Bonuspoeng hvis det var forskjellige farger. Og for de aller tøffeste: revehale. Det var ikke for alle. Det krevde både selvtillit og en viss likegyldighet til voksnes blikk.

VIMPLER: Vimpler var kule greier!

Navbørster, ja. Navbørster! Disse roterende, fullstendig unødvendige underverkene som gjorde at hjulene så ut som de levde sitt eget liv. De gjorde absolutt ingenting bedre, men de gjorde alt kulere.

Så var det instrumentene: speedometer som alltid viste litt for mye, små dashboards, speil som vibrerte konstant, og horn – ikke ringeklokke, men horn. Jo større, jo bedre. Helst med gummiball som kunne klemmes aggressivt når man ville markere sin eksistens overfor både biler, fotgjengere og småsøsken.

SPEEDOMETER: Speedometer måtte man ha. Selv om det nesten aldri viste rett fart.

I dag står vi her igjen.Voksne menn. Litt mer opptatt av «riktig årgang», men fortsatt svake for akkurat det samme. Vi kaller det restaurering. Innerst inne er det gjenopplevelse. Og det er helt greit.

Derfor vil tohjulingen.no se din opp-pimpede barndomssykkel. Med sprengtråd, revehale, indianerhoder, navbørster, horn, blinklys, reflekser og klistremerker i alle retninger. Send dine bilder. Del minnene. Del galskapen.

For dette handler ikke bare om sykler. Det handler om hvem vi var, og hvorfor vi smiler litt ekstra når vi ser en sykkel fullpakket av stæsj.