Så klart må barnebarna få en klassiker
- Kjell Rune Henriksen
- Jul 5
- 3 min read

Da ett barnebarn fikk en drømmesykkel fra svunnen tid, så var det gjort. Selvsagt skulle mitt andre også skulle få sin egen klassiker. Farfarprosjektet fortsetter.
Det hele begynte egentlig i fjor. Da bygde jeg opp en Tomahawk til mitt ene barnebarn, og resultatet ble så vellykket at lista ble lagt farlig høyt. For når farfar først har startet med å dele egne sykkelminner med neste generasjon, finnes det egentlig ingen vei tilbake. Da årets sykkelmottaker attpåtil er ei jente, tenkte jeg at det kanskje var på sin plass å se etter noe annet enn en tradisjonell guttesykkel. En kombimodell ble luftet som idé, men mottakelsen var omtrent like lunken som kaffen på et bygdemøte. Da jeg i stedet viste fram en Apache, tok det ikke lang tid før det tikket inn en tekstmelding fra den 10 år gamle beslutningstakeren: Valget var tatt. Det skulle være en mexikorød Apache. Ferdig snakka.

Jakten på den rette ramma
Dermed var det bare å starte det som kanskje er den virkelige hobbyen: jakten. Finn.no ble saumfart, Facebook-grupper fulgt med argusøyne, og hver gang telefonen plinget, steg pulsen litt. Og til slutt dukket den opp: en 17-tommers Apache-ramme med overraskende flott originallakk. Slike vokser ikke akkurat på trær, så prislappen var nok i øvre sjikt. Om jeg betalte for mye? Helt sikkert. Angrer jeg? Ikke et sekund. Hva gjør vel noen ekstra kroner når målet er å gi et barnebarn de samme sykkelminnene som en gang satte fart på farfars egen barndom? Ramma fikk en grundig rengjøring og polering, og glansen kom sakte, men sikkert tilbake. Framgaffelen var derimot så sliten at den måtte lakkeres. Det passet egentlig greit, for dette er en 1975-modell. Den eneste årgangen med rødlakkert framgaffel. Skal det være rett, så skal det være rett.

Delene som ikke ville bli funnet
Deretter startet den delen av prosjektet som virkelig tester både tålmodighet og optimisme. Et 24-tommers bakhjul med Torpedo Dreigang er ikke akkurat hyllevare i 2026. Det samme gjaldt skjermer, skjermstivere og den karakteristiske høysalen som forsvant allerede året etter denne sykkelen rullet ut av Øglænds sykkelfabrikk i Sandnes. Men heldigvis har gamle sykkelentusiaster en egen lov: Til slutt ordner alt seg. Det er bare det at det kan ta litt tid. Del for del fant veien hjem, Sanden-speedometer hadde jeg heldigvis liggende på lager, det samme hadde jeg med dashbordet, og baklykten – den riktige modellen som hang med et stykke inn i 1976 – ventet også på å få nytt liv.

Klar for nye eventyr
Da alle bitene endelig falt på plass, gjensto bare prikken over i-en. Eller rettere sagt flere prikker. Navbørster måtte selvfølgelig på. Flagg også. Og horn. For en Apache uten litt ekstra stas er omtrent som en is uten strøssel. Den fungerer, men mangler noe viktig. Nå står sykkelen klar til nye eventyr, akkurat slik den en gang gjorde da farfar var ung. Forskjellen er bare at det denne gangen er et nytt barnebarn som skal lage sine egne minner på to hjul. Kanskje er det nettopp det som er den største gleden ved slike prosjekter. Det handler ikke først og fremst om lakk, originale deler eller sjeldne komponenter. Det handler om å bygge videre på en historie. Om å gi litt av sin egen barndom videre. Og hvis det betyr at farfar må bruke litt for mye tid, litt for mye penger og litt for mange kvelder i verkstedet, så får det heller være. Noen tradisjoner er rett og slett verdt å holde i gang.






Comments