Det viktigste er at vi tar vare på dem

ORIGINAL: Det ville vært et overgrep å totalrenovere denne sykkelen fra 1938.

Kommentar:

Av og til står man der med en gammel sykkel foran seg og kjenner det krible i fingrene: Skal denne få nytt liv med ny lakk, krom og dekaler – eller skal den få fortsette som den er, med rustflekker, falmede linjer og en historie man kan se med det blotte øye?

Som eier av en DBS Turist fra 1938, som fortsatt står med original lakk og slitte pedaler som vitner om mange mil, kjenner jeg på dette spørsmålet hver gang jeg vurderer et nytt prosjekt.

Jeg har også en Olympic fra 1958, en Svithun fra 1960, en Crossmaster fra 1966 og en Apache fra 1975, alle i fullstendig original stand – skinnende på sin måte, men med små sår etter tidens tann. Men jeg har også restaurert flere sykler til tilnærmet nystand, og jeg er for tiden i gang med en jaffagul Tomahawk fra 1971. Den var såpass hardt brukt at det ikke var noe å redde visuelt. Men alle delene er fremdeles originale fra 1971, og nå får den en ny sjanse med ny lakk, men ekte sjel.

LAKKERT: Denne Tomahawk-ramma fra 1971 var såpass herpet at jeg valgte å gi den ny lakk.

Det finnes gode grunner til begge tilnærminger. Å restaurere til nystand er en måte å hedre designet og håndverket på. Når du ser en Tomahawk i all sin glans med friske dekaler, polerte skjermer og blankt styre, gir det en følelse av tidreise. Det er noe dypt tilfredsstillende med å se en rusten og glemt ramme bli til noe vakkert og funksjonelt igjen. Det er også et håndverk – lakkering, dekalkunst, tilpasning og presisjon – som fortjener respekt. Og ikke minst gir det en bruksverdi: mange sykler som ellers ville blitt skrotet, får nytt liv på veien.

Men det er noe helt eget med en sykkel som bærer sin historie åpent. En falmet logo. En bulk i skjermen fra en barndomstur med for brå brems. Pedaler med slitasje der føttene alltid traff på vei til skolen. Disse merkene er ikke bare spor av tid, de er minnespor. Når vi lar patinaen leve, lar vi også den personlige og kulturelle historien leve. Original lakk og detaljer fra fabrikk forteller oss hvordan ting faktisk så ut – ikke bare slik vi husker dem. En sykkel som aldri har vært restaurert, er ofte mer verdifull for samlere og historikere, nettopp fordi den ikke er tuklet med.

Det finnes også et mellomspor, som mange nå foretrekker: teknisk overhaling og konservering, men uten å pusse bort historien. Du får en fullt funksjonell sykkel, men med original identitet i behold. Det handler ofte om å bruke riktig olje heller enn slipemiddel, voks i stedet for lakk, og respekt fremfor fornyelse.

ORIGINAL: Apachen fra 1975 blir ikke tuklet med. Den skal til og med få beholde riftet i setet.

Så hva er rett? Svaret er at begge retninger er riktige. Noen sykler er så sjeldne at de bør bevares slik de er. Andre er for slitte til å reddes uten ny lakk. Og noen ganger må man redde en sykkel – ikke til fortiden, men til framtiden.

Det viktigste er at vi tar vare på det som ellers ville gått tapt. At vi løfter gamle sykler fram fra mørke boder og låver, og gir dem nytt liv – enten det er i blank nystand eller med stolt patina. Det er gleden ved sykkelhobbyen og kjærligheten til historien som teller. Ikke hvorvidt ramma skinner – men at vi i det hele tatt tar vare på den